Kristine Sirevåg

Hvem er du?

Jeg heter Kristine, er 37 år og har jobbet på Solli siden 2014. Jeg er utdannet psykolog med videreutdanning i kognitiv terapi og jobber nå som forskningsleder her. Bor på Nesttun sammen med familien min, samboer med to barn og to bonusbarn. Jeg er glad i å trene, lese bøker, gå på konsert, og tenker at som person er jeg en engasjert og positivt innstilt person som er glad i å jobbe sammen med andre.

Jeg har også en bachelor i arbeids- og organisasjonspsykologi, og synes ledelsesarbeid er interessant. Ellers gjennomfører jeg  PhD-utdanning ved Universitet i Bergen.
 

Kan du fortelle litt om hva du forsker på?

Siden jeg begynte her for snart ti år siden har jeg vært opptatt av å forske på fysisk trening i behandling av psykiske lidelser. Prosjektet jeg skriver doktorgrad på handler om å forbedre behandlingen for personer over 60 år med generalisert angstlidelse gjennom bruk av fysisk trening Bedret behandling for generalisert angstlidelse hos personer over 60 år (PEXACOG). Doktorgraden min skriver jeg på deler av dataene fra PEXACOG, med et nevrobiologisk fokus hvor jeg undersøker mekanismer involvert i det å ha generalisert angstlidelse. Jeg er interessert i hva som utgjør risiko i denne sammenhengen, og hva som kan være beskyttende faktorer. For å undersøke dette ser jeg på hjernestruktur og kognitiv funksjon, fysisk form, faktorer relatert til stress og stressbeskyttelse og genetikk.  I dette prosjektet er vi nå ferdig med datainnsamling, og holder nå på med å skrive ut resultatene.

I tillegg til å være PhD-kandidat i PEXACOG er jeg prosjektleder for den kliniske studien «Trening for personer med psykoselidelse (TREPP)» Trening for personer med psykoselidelse (TREPP), der målet er å undersøke effektivitet, barrierer og motivasjonsfaktorer for at personer med psykoselidelse kan gjennomføre trening og fortsette med trening. Studien gjennomføres nå ved Solli, og vil rekruttere deltakere de neste semestrene.
 

Hva var det som gjorde at du ble interessert i dette temaet?

Jeg tenker om meg selv at jeg alltid har vært interessert i kunnskap, og skrev min første «forskningsrapport» da jeg var seks år gammel. Jeg liker strukturen i forskning, å jobbe mot et mål i tillegg til at det faller meg naturlig å jobbe systematisk og med stor grad av nøyaktighet. I utgangspunktet søkte jeg denne jobben fordi jeg var interessert i forskning. Samtidig er det å jobbe med eldre spennende da det er ikke nok forskning på denne aldersgruppen – ofte blir personer i andre halvdel av livet ekskludert fra forskning. Når det gjelder forskning på fysisk trening er det en interesse som har vokst seg større underveis. Det jeg liker med at trening brukes i behandling er at det har så mange positive gevinster å få folk til å trene, og få negative, hvilket etter hvert er godt etablert kunnskap. Videre er det spennende å se på hvordan man kan gjøre ulike justeringer og tilpasse trening til ulike personer avhengig av hvilke utfordringer de har.
 

Hvordan er det å forske så tett på klinikken?

Først og fremst er det veldig kjekt å få bruke den kliniske kunnskapen som psykolog inn i forskningen, og det å få gjøre forskning der pasientene går i behandling kjennes veldig givende. Samtidig er det utfordrende fordi mye av det naturlige fokuset i klinikken handler om pasientbehandling, og ikke forskning, så det krever en del arbeid å implementere. Det er spennende å jobbe opp mot flere grenseflater – både behandlere, merkantil, pasienter, ledere og styret. Jeg tror det gjør at man blir god på å håndtere at man ikke er i hovedfokus, men at forskningen kan være et godt bidrag til klinikken. Det er i alle fall målet. Jeg tenker det stiller høye krav til samarbeidsevne, men utrolig kjekt når man får det til. Jeg vil si at det også er verdifullt å være så tett på behandlingen pasientene får for å forstå sitt eget datamateriale, og at den kvalitative forståelsen man får for hva pasienten strever med gir en viktig dybde som gjør dataene enda mer verdifulle.
 

På hvilken måte blir din forskning relevant? Enten for pasienter, samfunn eller annet.

For pasientene håper jeg at det å lære om trening og få trening som en del av sin behandling vil bidra til at de får det bedre, uavhengig av hva som er våre forskningsspørsmål. Det kan være alt fra at de får symptomlette, bedret funksjon, mestringsfølelse eller at livskvaliteten blir bedre.

For samfunnet sin del tenker jeg at gjennom trening har man muligheten til å forebygge psykiske lidelser i seg selv, men også en del følgetilstander. For eksempel har personer med psykoselidelse en reduksjon i forventet levealder på 10-15, ofte av somatiske grunner, hvilket trening vi kunne bidra til å forebygge. At bruken av andre helsetjenester vil kunne gå ned, vil på et samfunnsøkonomisk nivå også være gunstig.

Rent akademisk  bidrar vi med kunnskap som handler om mekanismer som er involvert i effektene av trening, men også at vi etter hvert kan gi noen svar på hvordan å få folk til å fortsette å trene – noe som absolutt ikke bare er relevant for personer med psykiske lidelser..
 

Er det noen utfordringer du ser knyttet til din forskning?

Blant annet dette med hvordan å få folk til å fortsette å trene, hadde man funnet svaret på det hadde man løst en stor utfordring i samfunnet generelt, slik at det er ikke en utfordring vi sitter alene med, men vi prøver i hvert fall å finne noen svar.

Det kan også være utfordrende å kombinere det å gjennomføre forskning med at mennesker naturlig nok lever sine liv. Jeg tenker vi blir gode på å løse slike utfordringer, og har utviklet vår evne til fleksibel logistikk som ikke går på bekostning av kvaliteten på forskingen. I TREPP tilstreber vi en så virkelighetsnær tilnærming til gjennomføringen som mulig. I PEXACOG har vi vært nødt å ha en strammere struktur, da dette er en randomisert kontrollert studie som har egne krav knyttet til seg.

Til slutt er det en utfordring å ha nok ressurser til å gjennomføre forskning, og jeg kjenner meg heldig som er ansatt et sted hvor både styret og ledelsen legger til rette for at det skal kunne la seg gjennomføre, noe som ikke en selvfølge.
 

Hvis du skal gi noen få take-home beskjeder fra det du forsker på, hva vil det være?

• Det å ha tro på at personer/pasienter klarer å gjennomføre deltakelse i forskningsprosjekter er viktig. Det viser seg at med de rette rammene kar det seg gjøre. Det å holde et relasjonelt perspektiv høyt er en suksessfaktor inn i det.
• Tren. Man kan si at det er å slå inn en åpen dør at jeg sier at det er bra for deg, men jeg må si det igjen.  
   

På hvilken måte tenker du det er viktig å videreutvikle ditt forskningsfelt?

Jeg tror det er viktig å se på tre ting:

• Forsett å ha fokus på hva som skal til for å holde folk i trening
• Det er viktig å forske på dette med dose og intensitet opp mot hvilke resultater man egentlig ønsker seg – kanskje særlig knyttet til mekanismer involvert i trening. Vi må kanskje bli enda mer spesifikke på hvor mye, hvilken dose, som skal til for å få hvilken effekt.
• For depresjon er trening så effektivt at det kan hende det blir en del av hovedvalgene for behandling. Vi burde også se mer på hvordan trening virker ved flere tilstander. Trening er økonomisk gunstig å tilby, har få bivirkninger og en rekke positive effekter uansett.  
   

I tillegg til å være PhD-kandidat er du forskningsleder. Er det noe du vil si til sist om forskningen generelt på Solli?

Som forskningsleder er det viktig for meg at vi som er involvert i forskning på Solli sammen hjelper hverandre med å holde oppe kvaliteten på forskningen vi gjør, og at vi på tvers av forskningsprosjekter om fysisk trening og digitale intervensjoner i behandling av psykiske lidelser har et fellesskap hvor vi på sikt kan jobbe mot et felles mål. Noe jeg er opptatt av er å bygge opp grunnkompetansen vår på forskning, sånn at vi kan utvikle større prosjekter i fremtiden. Det er også viktig at vi får brukt forskningskompetansen inn i det kliniske arbeidet og forbedring av den ordinære driften. Jeg er veldig stolt av alle som jobber med forskning her, fordi jeg vet at alle involverte møter på mange motbakker og problemstillinger som må løses- Heldigvis er det en utrolig klok og positivt innstilt gjeng som er veldig kjekk å jobbe med og som jeg vet strekker seg langt for å gjennomføre god forskning til det beste for våre pasienter.

Sirevåg, K., Stavestrand, S. H., Sjøbø, T., Endal, T. B., Nordahl, H. M., Nordhus, I. H., Rekdal, Å. K., Specht, K., Hammar, Å., Halmøy, A., Mohlman, J., Hjelmervik, H., Thayer, J. T., & Hovland, A. (2023). Physical exercise augmented cognitive behaviour therapy for older adults with generalised anxiety disorder (PEXACOG): A feasibility study for a randomized controlled trial. BioPsychoSocial medicine, 

Kambestad, O. B., Sirevåg, K., Mrdalj, J., Hovland, A., Endal, T. B., Andersson, E., Sjøbø, T. V., & Stavestrand, S. H. (2023). Physical exercise and serum BDNF-levels: Accounting for the Val66Met polymorphism in older adults. Cognitive and behavioral neurology,  

Frederiksen, K. P., Stavestrand, S. H., Venemyr, S. K., Sirevåg, K., & Hovland, A. (2021). Physical exercise as an add-on strategy to cognitive behavioural therapy for anxiety: a systematic review. Behavioural and cognitive psychotherapy, s. 1-15.  

Stavestrand, S. H., Sirevåg, K., Nordhus, I. H., Sjøbø, T., Endal, T. B., Nordahl, H. M., Specht, K., Hammar, Å., Halmøy, A., Martinsen, E. W., Andersson, E., Hjelmervik, H., Mohlman, J., Thayer, J. F., & Hovland, A. (2019). Physical exercise augmented cognitive behaviour therapy for older adults with generalized anxiety disorder (PEXACOG): study protocol for a randomized controlled trial. Trials, 20(1), s. 1-14.